Framme i Øvre Smalberget, koia til Thorsten står godt, selv om plassen rundt gror mer og mer igjen. Vi tar lunsj og ser litt på hva som må gjøres på dugnaden; her er takrenner som må festes, vegger som må skrapes, vinduer repareres, glass kittes, vegger males, og heller ikke innvendig mangler det oppgaver. Sollyset titter inn mellom stokkene, gammel glava er spist av musa, her trengs tetting. Kaffen smaker som den skal, vi lar vårsola varme oss i solveggen før vi vender skituppene motsatt vei.

Gleder oss til dugnadshelg i mai!

Dugnaden gjennomføres lørdag 19. mai!

Vi tar ei dugnadshelg i Øvre Smalberget 19-20. mai. Planen er å gi koia (bygd av Thorsten i 1994) et sårt tiltrengt strøk maling, tette mellom stokkene (musa har spist opp glavaen), rengjøre, kitte vinduer, olje gulv mm. Hvis noen har lyst til å være med å bidra, så er det bare å komme innom! Det er også mulig at noen av oss overnatter der inne fra lørdag til søndag. Lover sterk kaffe, nogo attåt og god stemning til alle som kommer innom.

På arbeidsplanen:

Maling utvendig

Rengjøring innvendig

Olje gulv innvendig

Tette mellom stokkene

Kitte vinduskarmer/sprosser

Kose oss!

I Gravberget var det mye tiur, harer og en del ryper og orrfugl. Tiuren likte seg best om vinteren i furuskogen. Om sommeren var den ofte i granskogen. Her var det bra med insekter og bær. Om høsten var det snarefangst på storfugl.  På Spellmandsmoen var det furuskog og her var det alltid tiur både vinter og vår. Når Anders og Rikard dro avgårde dit om våren for å jakte på tiuren, overnattet de i Vesterkoia. Koia lå øde til og det var ikke alle som visste hvor den var. Brødrene Anders og Rikard hadde vært uadskillelige kamerater  fra de var små. De fyrte på peisen, stekte litt flesk, pratet om løst og fast, om tømmerdriften og arbeidsledighet. De ventet nå bare på at fløtningen skulle starte opp. Men etter at Anders flyttet til Øvre Smalberget fant han en spillplass for tiur ved Emberskoia på Terjebrenna. Her var det tiur i hver furutopp. Spillplassen lå slik til at en ikke kunne høre hagleskuddet til Gravberget. Her følte Anders seg trygg for jaktpolitiet til Gravbergskogen.

Men – Anders var ikke alene om denne plassen. En vårkveld i slutten av april året etter, fant Anders en tjukk vadmelsokk på en haug. Den var forholdsvis ny og hadde nok vært i bruk på tiurleiken mens det var snø og skara. Hvem har vært her og mistet sokken, tenkte Anders, som hadde trodd han var alene om denne spillplassen.  1. mai var det tog og fest i Gravberget. Anders var fast deltager i toget og var deretter på besøk hos sin svoger Johan. Sammen drøftet de nok innholdet i foredraget som ble holdt 1. mai og framtidsutsiktene. Om kvelden gikk Anders og Johan på lokalet. Det var vanlig at en hadde med seg «litt» på baklomma når en gikk på fest. Anders ba med seg Magne og en par andre karer på en dram bak lokalet. Anders fleipet litt om løst og fast og henvendte seg spøkefullt til Magne: «Jeg skal hilse deg fra jaktsokken. Den var en solid sokk» Dette kom uventet på Magne. Anders så at Magne reagerte på spøken. Her hadde han truffet spikeren på hodet. Det var Magne som kjente til tiurleiken på Terjebrenna. Noe mer ble ikke sagt fra Anders denne gangen. Litt senere på kvelden, da Anders skulle gå hjem, kom Magne og spurte Anders hva han mente med den fine sokken.

Ja, det var vel noe «filleprat», sa Anders. Men Magne forsto nå at Anders hadde funnet en av jaktsokkene, som han hadde mistet på Terjebrenna. Og Anders hadde sikret seg bevis på hvem som kjente til tiurleiken. Men det var ingen andre som kjente til deres felles hemmeligheter. Nå kunne de begge fortsette å jakte tiur uforstyrret på Terjebrenna og bruke Emberskoia til nattelosji.

Tiuren var luksusmat. Elise kokte tiuren og la ned kjøttet på hermetikkglass, som ble gjemt under trappa til matbua. Her hadde Elise sin hemmelig matkjeller. Det viktigste matviltet var nok haren. Jænis var det finske  navnet på haren. Anders sa alltid, når han en høstdag med sporsnø tok fram hagla: «Je får gå å se etter jænisen je».  Fortsatt har en navn som minner om dette,  slik som Jænishølte øst i Smalberget og Jænisso ved Gardholmen. Her er det alltid jænis, sa Anders, da han jaktet i disse  områdene . Og det  tok som regel ikke lang tid før det smalt, da Anders dro til skogs med hagla på nysnøen.

Anders jaktet på den måten at han gikk på sporet etter haren, til han støkte den ut av dagleiet. Så listet han seg forsiktig fram på sporet, og kom på skuddhold. Hvis en uerfaren jeger skulle forsøke det samme, forsvant gjerne haren før en fikk tid til å skyte. – Men har du støkt jænisen to ganger, da kan du like gjerne gå hjem, sa Anders. Det var hans erfaring. En vinter skjøt han 52 harer, i tillegg ble det tatt noen ryper i snare ved Sigrimyra.

Rikard skjøt i 1930 et ukjent dyr i Halbergstupen. Han trodde det var et rådyr, men når en i ettertid fikk høre hvor stort byttet var, så er det vel så sannsynlig at det var ei hjortekolle. Ingen i Smalberget hadde på den tiden sett verken rådyr eller hjort. Kjøttet fra dyret ble delt mellom beboerne i Øvre og Nedre Smalberget. Det bekrefter at det var riktig det Astrid sa på slektstevne i Smalberget i 1984: «Vi sultet aldri. Vi høstet av skogens grøde.»

De opprinnelige bygningene i Smalberget blir det stadig mindre igjen av, men i 1994 bygde Thorsten ei koie av tømmer fra våningshuset. Den står i øvre Smalberget, og er et fint sted å overnatte om du ikke er avhengig av dusj og fjærmadrass for å overleve. Her hersker skogens ro, og når du får fyr på vedovnen går det ikke lang tid før det er varmt. Koia er laftet, og utstyrt med vedovn (avtagbare plater for matlaging), rødspritapparat, kaffekjele og litt utstyr. Ta med stearinlys, fyrstikker, et liggeunderlag og sovepose (det er ikke madrasser her) hvis du skal overnatte. Koia står ulåst, og det er utedo utenfor. Drikkevann i bekken snaut 100 meter nordover, alternativt ved å følge Finnskogleden ned til nedre Smalberget. Leden passerer forbi, så det er lett å finne hit. Dessverre er det plantet skog på det opprinnelige tunet, så etter hvert vil den gamle plassen gro igjen.

Det kjøres ikke ved til koia, men tørr ved finnes i skogen. Sag og øks er på stedet.

Vi planlegger en vedlikeholdsrunde av koia våren 2012, dvs beising, rengjøring, kitting av vinduer mm.

Sen november kan være en fin tid for tur langs Finnskogleden, hvis snøen lar vente på seg. Sammen med to gamle turtravere og en firbent venn tok jeg turen sørover fra Haldammen til Medskogen den siste helga i november. To netter i gapahuk, stort bål og lange kvelder, fint høstvær og (nær selvsagt) ingen mennesker å se. Underveis er det mange nedlagte boplasser, og de to Juvbergstoppene er verdt en liten klatretur. Tildels dårlig sti mange steder, men kjempefin tur. Nå har jeg de siste årene gått 9 dagsmarsjer langs leden, og har ennå tilgode å møte mennesker. Skogsfugl, derimot, de er det mulig å få kontakt med.

Denne turen er godt beskrevet i heftet Finnskogleden, da går den riktignok nordover. Vi fulgte den «nye» ruta som går lenger øst enn den gamle, og det er sikkert derfor stiene er dårlige mange steder. Dessuten er det ganske vått, spesielt sør for Järpliden; gummistøvler eller annet vanntett fottøy er helt nødvendig. Jularbo verken så eller hørte vi noe til. Mange fine steder å gå innom, både Bertilshålan, Södra Finnskoge skola og Nordgården er verdt en stopp. Turen ned fra Juvberget (grenserøysa) mot skolen er bratt, må være et av de bratteste stedene på hele Finnskogen. På mange måter er det finere å gå Finnskogleden senhøstes. I november har elgjegerne stort sett gått i hi, myggen er fraværende, man blir ikke like svett som i juni, skogbrannfaren trenger man ikke tenke på, og man kan ha lange, gode kvelder ute med bål. Er det frost i myra, er det heller ingen ulempe.

Man blir både ydmyk og tankefull av å gå innom nedlagte boplasser, tenke på at her har bodd både folk og dyr, og man kan bare ane hvilket liv de har levd. Vi valgte overnatting i gapahuk fremfor alternativene; koie ved Haldammen og hus ved Nordbyholen. Inntok imidlertid søndagsfrokosten på Nordbyholen, der tar det tid å varme opp, og inventaret innbyr ikke til overnatting. Anbefaler gapahukene og bål ute!